The post Peggy Hessen Følsvik med i LO-ledelsen appeared first on Progressiv.

Ingen lignende saker.

Så, hele to år etter konfliktens start står det i Aftenposten at det er tid for militær intervensjon hvor det argumenteres for en flyforbudssone og at bakkestyrker bør unngås – vi står altså fortsatt der. Denne løsningen passet ved konfliktens start. Konflikten er vesentlig endret noe som også krever endrede løsninger. Syrernes (eller muslimenes generelt) aversjon mot ikke-muslimer/vestlige militære styrker overvurderes, det samme gjøres konspirasjonsteorienes effekt når realitetene er rett foran en, sprengte og blodige. Syrere er også mennesker som vet hvem som skyter på dem og hva som beskytter dem. Mer om endrede løsninger senere, først hvorfor parametrene er endret;

Endrede forhold

Jo lenger tid det tar uten en stabil sentralmakt jo mer blir mennesker dratt inn i grupper som kan sikre dem trygghet. I Syria finner folk støtte i stammer og sekteriske tilhørighet. Selv om sekterisk/etnisk gruppering er overforenklet er det i en anarkistisk situasjon det mest naturlige samlingspunktet. Imidlertid blir religiøs lojalitet overvurdert i media, og etnisk/stamme/klasse-relasjoner undervurdert.

Alle væpnede syriske gruppers felles interesse er å kjempe mot regimet, men også å ivareta sine gruppeinteresser. Som eksempel er væpnede sunni-arabiske grupper, som nylig bosatte seg nordøst utsatt for motangrep fra sunni-kurdere som ble fordrevet fra området av regimet. Til tross for at begge bekjemper nettopp regimet. Når volden raser som mest oppstår det ergrelse som konverteres til hevnlyst. Vold mot tilfeldige blir rettferdiggjort gjennom den nye samfunnsordenens spilleregler. I en intervensjon med flyforbudssone vil et fall i regime dermed gi konflikter mellom væpnede grupper på grunn av ergrelsen, misnøyen og hevnlysten.

En annen faktor som ofte ignoreres er regimets mulighet til å kunne overleve tross flyforbudssonen. Syria i dag minner mye om Afghanistan mot slutten av 80-tallet etter Sovjets tilbaketrekking. Da ble også kommunistregimet til Najibullah Ahmadzai ansett for kun å vedvare en kort periode, særlig siden Sovjet sluttet med sin støtte. Dette skjedde ikke. Najibullah klarte nærmest å overvinne motstanden inntil en av hans nærmeste allierte byttet side. Verken Saddam, Milosevic eller Gaddafi falt fra makten gjennom flyforbudet, de måtte bekjempes fysisk (eller velges bort).

Videre består ikke regimet av Bashar al-Assad alene. Det er en klikk med venner, familie og allierte samt dem som bemanner landets institusjoner og byråkratiet. Hvis Bashar alene forsvinner er en dermed ikke kvitt problemet. Løsningen er heller ikke å erstatte hele regimet. For det er altfor kostbart og tar tid, noe som det verken er vilje for hos stormaktene, og tålmodighet for hos Syrerne.

Konflikten er i en fase hvor frontene er fastlåste og regimet også blitt en del av alawi muslimers påtvungne beskytter. Regimet må følgelig være en del av løsningen, så kommer utfordringen med å finne grensen på hvor stor andel av regimet som er tålelig å bringe med videre. Hvem som skal representere regimet i forhandlinger og hvordan redselen fra alawi muslimer bli imøtekommet, ved forhandling av regimeendring.

En tredje faktor, som har endret konflikten, er tilstedeværelsen av militante ekstremister, både lokale og globale. Disse er svært effektive med tanke på typen krigføring som gjøres. Deres aksjoner gir målrettede skader og er uforutsigbare. Grupperingene er høyst fanatiske og med på å skape en atmosfære av sekterisk konflikt. Allerede finnes eksempler der druze forretningsfolk og kristne kirkeoverhoder blir kidnappet, alawi-dominerte bydeler blir satt som mål og sjia muslimske helligdommer blir angrepet. Denne faktoren kan, i en overgangsfase skape økt spenning og øke faren for at det ikke blir nasjonal enighet, snarere at grupperinger holder på sine våpen for beskyttelse.

Fjerde faktor er den internasjonale deltagelsen og måten denne gjøres på. Muslimske land er som på alle andre felt også delt i Syria spørsmålet om Syria. Gulf-landene med Saudi Arabia og Qatar i spissen, driver intensivt for å støtte syrisk opposisjon, og spesielt Det Syriske Muslimske Brorskap, mens protester i Bahrain blir slått hardt ned på. Iran på sin side, sammen med Hizbollah og regionale sjiamilits støtter Assad – med våpen og våpenbærere. Den tyrkiske statsministeren nølte lenge før han innså konsekvensene av en flyktningsstorm, mens opposisjonen støtter Baath-regimet. Russland er tungt inne for å bevare sine investeringer og Kina ønsker å vise sin betydning.

Tilnærming
For å få til en overgangsfase trengs derfor en aksept for at kun den sentrale delen av regimet må bort og Russland og om mulig også Iran må inkluderes i prosessen. Begge land har investert stort i egne militære flåtebaser og infrastruktur og ønsker å sikre disse. Begge forstår at Assad ikke vil bestå og trenger en vei ut av denne konflikten – og ikke minst, begge kan fungere som kanal for tilnærming til enhver som erstatter Assad-klikken.

Flyforbud må komme, ikke bare over deler av landet, men overalt hvor regimet har militære baser og våpenanlegg. Opprørerne vil således klare å kjempe med fremgang mot regimets styrker, men her går imidlertid grensen. For å unngå sekterisk og regional konflikt, i etterspillet, er det behov for FN-ledede styrker. Følgelig vil en slik styrke fra blant annet Frankrike og Tyrkia i storbyene medføre at kamphandlinger må stoppe, hevnaksjoner må bortfalle og at sivile representanter får overta stafettpinnen. FN-styrker vil også fungere som en garantist for de forskjellige grupperingene som i en eller annen forstand vil være minoritet, om det være seg sunnier i alawi dominerte områder eller kristne i sunni dominerte områder.

Per i dag blir støtten som opprørerne får fra vestlige land marginal i forhold til hva Gulf-landene gir. Dette gir også ubalanse i styrkeforhold. Gulf-landene bevæpner kun utvalgte grupper. Opposisjonen må bevæpnes samlet under ett, samtidig må det kreves en samlet autoritet under sivile representanter. Dette kan kreves, og bli mottatt gledelig hvis en er direkte involvert, mannsterke og med midler – kun å bevokte luftrommet gir ikke denne tilgangen.

I en situasjon hvor flyforbudssonen er effektiv, motstanden godt bevæpnet, FN-styrker på bakken og regimet erstattet med forhandlingsvillige parter vil utfordringen komme fra militante islamistiske nettverk. Disse vil ikke bare være en utfordring for ikke-muslimske minoriteter, men for hele landets befolkning. Viktig her å forutse en konflikt med disse, for væpnede fanatiske grupper forsvinner ikke gjennom dialog, og deres krav er urimelige å bære for en levedyktig, demokratisk og sekulært Syria.

Håpet er at om to år så snakkes det i norske medier om Syria som den nye feriedestinasjonen. Ikke et land i konflikt hvor det fortsatt snakkes om flyforbudssoner og hvor disse blodige røde linjene går.

The post Om flysoner og fotsoldater appeared first on Progressiv.

Ingen lignende saker.

Bjørnstjerne Bjørnson skrev at «vor ære og vor magt har vide sejl os bragt», som en hyllest til den norske sjømannen og den norske handelsflåten. Det er disse to i kombinasjon som i stor grad har sørget for den rikdom Norge nyter godt av i dag. Uten en sterk maritim næring, både på kompetansesiden og på tilbydersiden hadde landet aldri blitt bygget, og økonomien aldri vært så sterk som nå. Det er disse verdiene og denne kompetansen Høyre angriper i sin nye maritime strategi, «Styringsfart 2020».

Dokumentet er fylt med lovnader om en bedret nettolønnsordning for sjøfolk, og en styrket maritim utdanning. Dette er vel og bra, men det faller igjennom når de samtidig ønsker å åpne norsk sokkel, og tilgang på oljeinstallasjoner, for skip fra Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS). Det å komme med løfter om bedre ordninger er det samme som å gi deg en gratis bilstereo, men ta fra deg bilen i etterkant.

På skip som er registrert i NIS, er antallet nordmenn i stillinger med unntak av ledelsesnivå tilnærmet null. Her er det heller ønskelig å ansette billigst mulig arbeidskraft, ofte på bekostning av kompetansenivå. Det er kompetansen på norske skip som har sørget for en ulykkesstatistikk som ligger langt under det man ser andre steder i verden. Å tillate skip fra NIS er spesielt problematisk med tanke på konsekvensene av ulykker tilknyttet offshorevirksomheten langs norskekysten.

Et annet kritisk poeng er konsekvensen for rekruttering. Senker man antallet nordmenn i underordnet besetning, vil det svekke rekrutteringen, ikke bare til offisersstillinger i sjøfarten, men også til kreative landstillinger som nyter godt av en viss basiskompetanse om sjøfartslivet.Høyre ønsker å legge opp til at Norge fortsatt skal være en verdensledende maritim nasjon og sørge for at sjøfolk får gode arbeids- og levevilkår. Dette er gode målsetninger. Men Høyre snubler når de ikke ser disse to i sammenheng. Med gode vilkår for norske sjøfolk vil den maritime utviklingen fortsette. Det grunnleggende elementet for gode arbeids- og livsvilkår er arbeid. Det er tross alt vanskelig å leve godt uten jobb. At Høyres forslag møter sjeldent samlet motstand fra de berørte parter bør være en tydelig varsellampe. Høyre bemerker at de ønsker et godt samarbeid med de ansattes organisasjoner. Det etterlyses herved.

Formålet med strategien er klar: De ønsker ikke bedre vilkår for sjøfolk, men for rederiene.  Høyre har en hellig overbevisning om at mer skattelette og flere fritak, vil sikre at all verdens utflyttede kyprioter og andre utflaggere kommer valfartende tilbake. Dette er i beste fall naivt, og i verste instans ren løgn fra Høyres side. Konsekvensen vil være sosial dumping med lønninger man ikke vil kunne overleve på i Norge.

Ser vi til lønnsnivået på skip som allerede seiler under NIS, er ikke dette i nærheten av hva en industriarbeider på fastlandet kan forvente. Høyre holder frem med at dette ikke vil skje her til lands, siden de setter det som krav at lønnen skal bestå. Det er lett å si, men vanskelig å holde fast ved. Rederier har allerede argumentert for at de ønsker «fillipinsk lønn» på norsk sokkel for å kunne tjene mer penger på faste kontrakter. Det er godtroende å mene at dette har endret seg på kort tid.

Den romantiske forestillingen om nordmenn på de syv hav er en saga blott. Det som gjenstår er en kynisk holdning, der innsparinger, ikke utvikling står på dagsorden. På NIS-skip er rundt 13 prosent av mannskapet nordmenn. Til sammenlikning er andelen 95 prosent på skip registrert i Norsk Ordinært Skipsregister (NOR). Uansett hvilke kompenserende ordninger Høyre skulle ønske å innføre, er det nærliggende å tro at andelen nordmenn blir vesentlig lavere om Høyre får viljen sin. Konsekvensen vil være at flere tusen mennesker, med en kunnskap vi etterlyser og trenger, ikke vil ha et sted å bruke denne. Her vil omskolering og etterutdanning ha liten nytte. Det er både lite sosialt, og dårlig samfunnsøkonomisk tankegang og ikke dra nytte av et fagområde der Norge og nordmenn har bedrevet verdiskapning i stor stil og i lang tid. Dette er ikke en fremtid vi må tillate for norsk sjømannsstand. Sluttresultatet representeres best ved de vise men triste ord fremsatt av Bjarne Brøndbo; «den siste sjømann har mønstra av, vår ære og makt fann ei fuktig grav».

Jens Folland, tankesmien Progressiv og sjømann

The post Slik senker Høyre norsk sjøfart appeared first on Progressiv.

Ingen lignende saker.

Anders Solli Sal

Nylig valgte BBC å fjerne en låt fra sine spillelister av hensyn til familien til avdøde Margareth Thatcher. Singelen med låten Ding Dong! The Witch is Dead, som er fra en scene i filmen The Wizard of Oz (1939), solgte såpass mye rett etter Thatchers død at den kom inn på tredje plass på Storbritannias Topp 20. Dette er ingen tilfeldighet. Det er heller ingen tvil om hvem denne heksa er ment å være.

Politikeres død er tydeligvis noe som kan feires, og det på de mest vulgære måter. Slik deler av Storbritannias venstreside frydet seg over Maggies død, kunne vi også se deler av vår høyreside godte seg over Hugo Chavez’ bortgang. Det må vi kanskje bare godta. Men BBC-avgjørelsen utløste en debatt med viktige prinsipielle undertoner det er verdt å se nærmere på.

Kinas bannlysning av sjasminen

Journalist og forfatter Nick Cohen, kjent for sitt standhaftige forsvar av ytringsfrihet (som i boken You Can’t Read This Book: Censorship in an Age of Freedom), legger ikke bånd på seg i sitt angrep på BBC: statskanalen beskyldes for å være like ille som Kinas kommunistparti.

I 2011 utførte kommunistpartiet en gjennomgående sensur av ordet ‘sjasmin’ – og selv planten ble for en stund ulovlig å selge – dette i frykt for at jasminrevolusjonen i Tunisia skulle spre seg til Kina og oppildne også deres folk. Cohen insinuerer at dette er en treffende parallell til de britiske konservatives vellykkede press på BBC for ikke å spille den forheksende låten. Og at BBC med dette svikter prinsippet om ytringsfrihet og henfaller til bruk av sensur. At det viser de konservatives autoritarisme og BBCs feighet.

Jeg er sjelden uenig uenig med Cohen, men her mener jeg han bommer. Å betegne denne hendelsen med bruk av ord som sensur og autoritarisme blir en utvanning av særdeles viktige begreper, litt som når Hanne Nabintu Herland ser sovjettendenser i vårt ˝totalitære˝ samfunn. For det første er det ikke brudd med ytringsfriheten i juridisk forstand. I motsetning til Kina, forelå det ingen trussel om straff dersom BBC eller andre spilte denne sangen. For det andre blir det feil å kalle dette politisk sensur. Det er det liten eller ingen grunn til å anta at venstresiden ville styrket seg eller gjennomgått en vekkelse ved at BBC spilte sangen denne ene gangen. (Sangen er uansett tilgjengelig 24/7 på internett, noe som indikerer at BBCs avgjørelse dreier seg om noe annet enn sensur.)

Vestlig dobbeltmoral?

Dersom NRK hadde valgt å gjøre det samme ved en norsk politikers bortgang, angivelig med hensyn til den dødes familie og nære, ville vi da virkelig ropet om brudd på ytringsfrihet og om sensur? Kan man vise denne typen hensyn og likevel være en prinsipiell forsvarer av ytringsfrihet? Eller er det heller et krenkelseshensyn som truer denne friheten?

Skribent og Twitter-bekjent Usman Asif kom med en interessant og utfordrende betraktning. Selv om han vedgår at sangen både er usaklig og at Thatcher kunne vært kritisert på bedre måter, synes han likevel at dette er selvsensur på samme linje som å unnlate trykke/spille islamkritikk av hensyn til krenkede muslimer. En annen skribent og bekjent Ayesha Wolasmal spør i en kommentar i VG i fjor om ikke de samme sensurhensyn bør tas overfor krenkende tegninger og filmer av profeten Muhammed som når vi (les: Vesten) sensurerer den britiske hertuginnens pupper, og kaller det vestlig dobbeltmoral.

Jeg mener begge sammenligningene er ytterst relevante, men likevel bommer de. Medier som BBC og andre må evaluere en rekke spørsmål og hensyn når det gjelder hvorvidt noe bør trykkes. For det første, om politiske relevansen. Puppene til Kate har åpenbart ingen politisk relevans, men det har heller ikke Ding Dong! The Witch is Dead. Den er ikke en kritikk av Thatcher, og det at den nå har blitt assosiert med henne gjør at den blir truffet av andre hensyn medier også må vurdere, som hensyn om personlig injurie og privatlivets fred. Slik en offentliggjøring av Kates pupper (eller en annens pupper, for den saks skyld) mot hennes vilje bryter med privatlivets fred, er det moralske hensynet til Thatchers nære og kjære en god nok grunn til ikke å la denne vanhelligen av henne skje midt under deres sorgfulle tid.

Men hva da med å vanhellige profeten? Hvorfor bør medier ta hensyn til Thatchers nære og kjæres følelser, men ikke de muslimer som er krenket på vegne av deres profet? Den essensielle forskjellen er at satiren er politisk relevant.

Ytringsfrihetens raison d’être er å kunne utfordre de tankesett og institusjoner som kan påvirke våre liv, religiøse såvel som verdslige. Én av dens viktigste former er satiren og ett av dets viktigste mål er den religiøse makten. Krenkelsestilvenningen de kristne har gjennomgått har vært med på å ufarliggjøre nødvendig kritikk av kristendommen. Å drive satire med islams sentrale symboler kan derfor ses på som en helt essensiell oppgave for å holde vårt samfunns tankeverdenen så fri som mulig. Det gjør satire av islam politisk relevant. Selvfølgelig kan og bør mediene vurdere hvert konkrete tilfelle etter hvor treffende og intelligent satiren eller harseleringen er. Ytringsfrihet er ikke ytringsplikt.

Trusselen om vold

Men det er én type vurdering som skiller seg ut som spesielt viktig, og som i dag skiller seg ut som noe spesielt knyttet til islam. Og det er den frykten som i dag fører til selvsensur. Den er et resultat av både konkrete angrep og trusler mot forleggere, redaktører, kunstnere og samfunnsdebattanter (som William Nygaard, Flemming Rose, Kurt Westergård og Lars Vilks.) Dette gir medier et vanskelig og ofte uhyggelig dilemma. På den ene siden kan publisering fremprovosere voldelige reaksjoner, iblant drap. Selvfølgelig er ingen andre skyld i volden enn de som begår den, likevel gjør det medias motvillighet til publisering forståelig. På den andre siden har man ansvaret om å være tro mot ytringsfrihetens idé, noe som i praksis betyr ikke å bøye seg for de trusler som vil begrense den. La ordet vinne mot volden.

Og det er muligens her vi finner den viktigste forskjellen mellom sensur av islamkritiske ytringer og sjasmin i Kina på den ene side og BBCs avgjørelse om ikke å spille Ding Dong! The Witch is Dead på den annen; nemlig i bakgrunnen for ikke-publiseringen. Det er ikke slik at britiske konservative har angrepet eller truet BBC eller andre medier for kritisk omtale av den tidligere statsministeren. Det foreligger ikke denne oppfatningen om at ytringer eller fremstillinger av henne kan vekke voldelige reaksjoner hos dem det ikke faller i smak hos. Denne reelt nok følte frykten for voldelig reaksjon skiller de to typer tilfeller.

Å velge å ikke ytre av hensyn til pårørende, mens man samtidig publiserer karikaturer av profeten Muhammed, er derfor ikke ˝vestlig dobbeltmoral˝, men resultat av helt nødvendig avveining.

The post Heksa er død appeared first on Progressiv.

Ingen lignende saker.

The post Hva er de nordiske modellene? appeared first on Progressiv.

Ingen lignende saker.

Innlegget er skrevet sv Lars Martin Mediaas, sammen med Arve T. Thorsen i Oslo Ap.

Per Fugelli holdt nylig et foredrag for Arbeiderpartiets stortingsgruppe, som senere ble trykket med overskriften «Ørnen må bli snill». Det var noe så uvanlig som en ramsalt kritikk som inkluderte en øm kjærlighets­erklæring. Derfor var den på samme tid både vond, viktig og verdifull.

Fugelli refser oss for å sette paragrafene foran hverdagsmenneskene, den byråkratiske orden foran solidaritetstanken, og han slår fast at dette jo ikke egentlig er oss, at vi må tørre å stå fram som det vi faktisk er, nemlig «det norske folks frigjøringsbevegelse». Vi må, kunngjør han, ha mot til å stå fram som Frihetspartiet.

Han har helt rett. Det er på tide at vi tar selve begrepet frihet tilbake igjen, fra en høyreside som altfor lenge har fått ha det som gissel. Per Fugelli treffer nemlig blink når han slår fast at «det er Arbeiderpartiet og fagbevegelsen som har bygget den personlige og politiske friheten i dette landet». Fugelli viser vei, ved å minne oss om vårt eget begrep om frihet. Høyresidens «frihet» betyr til syvende og alltid de sterkestes rett. Vår frihet bygger på likeverd og tanken om at vi bygger det beste samfunnet sammen, ikke hver for oss. I vår tenkning er frihet, likhet og brorskap verdier som styrker hverandre. Vår frihet er ikke en frihet for noen få på bekostning av andre, men en frihet gitt til alle, av fellesskapet. Det er en samfunnskontrakt som sikrer at alle får den frihet og trygghet de trenger til å ta styring over eget liv, men ikke nok til også å styre andres.

Sosialdemokratiets prosjekt er å bygge det dansegulvet hvor menneskene kan danse sine liv, sa Tage Erlander. De institusjonene som vi i vår historie har gått i bresjen for å bygge, er plankene i dette dansegulvet. En viktig del av vårt politiske prosjekt nå er å bevare disse. Felles for de institusjoner og virkemidler som vi framover vil kjempe hardt for å beskytte, er at de øker den enkeltes frihet. Fellesskolen, Lånekassen, sykelønnsordningen og dagens foreldrepermisjon er eksempler på viktige planker i vårt felles dansegulv. Fellesskolens mål er å gi ethvert individ friheten til, uavhengig av sosial og kulturell bakgrunn, å utvikle sine evner og bli den best mulige versjonen av seg selv. Statens lånekasse for utdanning, en nesten unik institusjon i verden, sikrer at enhver norsk borger som ønsker det får friheten til å ta høyere utdanning, ved at fellesskapet i praksis låner den enkelte penger til å være student nesten så lenge han eller hun vil.

Deretter venter arbeidslivet. Dagens sykelønnsordning gir alle arbeidstakere, uansett helse eller økonomi, friheten fra økonomisk belastning knyttet til egen eller nær families sykdom. På samme måte er svangerskapspermisjoner og pappapermisjoner garantiordninger for at den enkelte skal ha frihet til å vie seg til sitt nyfødte barn i en periode, og etablere varige og stabile bånd i familien uten å bryte båndene til arbeidslivet. Valget til høsten er derfor en frihetskamp. Noen vil omtale den som en venstrekonservativ kamp mot endring. I realiteten er det tvert imot en kamp for de institusjonene som gir dette samfunnet kraft og evne til hele tiden å fornye seg uten å miste seg selv, de institusjonene som gjør at dette samfunnet igjen og igjen kåres til det beste i verden å bli født inn i, uansett kjønn, etnisk opprinnelse eller sosial klasse.

Arbeiderpartiet har gitt friheten til det norske folket. Likevel opplever Fugelli og andre at ørnen blant partiene ikke er snill. Det er synd, men også forståelig. Sannheten er at ørnen faktisk er snill, men at den for tiden ikke helt tør vise det. Den har så å si lagt seg selv i lenker. Vi lar nemlig frykten for Frp og redselen for å framstå som «snillistiske» lamme det fineste i oss. På område etter område prøver vi å vise at vi er like «tøffe» som Frp. Vi ser det i innvandringspolitikken, særlig i sakene om uskyldige asylbarn. Vi ser det nokså tydelig i deler av kriminalitetspolitikken og vi ser det kanskje på sitt grelleste i den nådeløse politikken mot fattige romfolk i Oslo, nå sist med innføring av et iskaldt utendørs overnattingsforbud i hovedstaden.

Dette er ikke frihetens og brorskapets fotavtrykk. Det er spor av en undertrykt solidaritetsrefleks, resultatet av frykten for velgernes angivelige anti-snillisme. Men Fugelli viser oss vei, ved mellom linjene å minne oss om at det mindre farlig å miste noen velgere til ytre høyre enn å miste seg selv. I morgen startet landsmøtet i Arbeiderpartiet. I praksis er det delegatene der som nå har makten til å sette ørnen fri og la Arbeiderpartiet bli fullt og helt seg selv. Da må to forløsende erkjennelser legges til grunn:

1. Det er slett ikke alle Frps velgere som egentlig hører hjemme i Arbeiderpartiet, kun de som faktisk er sosialdemokrater og som deler vårt verdisyn og vårt syn på frihet og ikke høyresidens. Disse velgerne er kanskje mange nok, men en intens aversjon for brorskap og hjertevarme har de neppe.

2. De velgerne som faktisk stemte sosialdemokratisk i forrige stortingsvalg, men som nå er på gjerdet, har sannsynligvis ikke endret sine verdier siden sist.

Derimot vil det kanskje ikke være merkelig om en del av dem lurer på om Arbeiderpartiet har gjort det, slik som vi i det daglige kan gi inntrykk av å forvalte den europeiske solidaritetstradisjonen som er den norske arbeiderbevegelsens fineste arvesølv? Det arvesølvet må få skinne igjen. Da blir ørnen igjen snill. Og den blir en enda bedre ørn. Det som skiller ørnen fra andre fugler er nemlig at den ikke ser seg bakover før den flyr ned mot sitt bytte, fordi den ikke frykter selv å bli angrepet. På landsmøtet nå i valgåret 2013 kan delegatene slippe den ørnen fri som ser framover mot målet og ikke først og fremst bakover mot andre partier. Da skaper de det partiet som kan ta Norge videre, i tråd med det aller beste i sin tradisjon.

The post Den sosialdemokratiske friheten appeared first on Progressiv.

Ingen lignende saker.

The post Hvordan skal bistanden være? appeared first on Progressiv.

Ingen lignende saker.

Debatten om surrogati er for viktig og vanskelig til å stanse i startgropen.

Kommentator i Aftenposten Inger Anne Olsen advarer i en kommentar 5. april mot å tillate surrogati fordi det er unaturlig. «Alle former for hjelp, organisering og tilrettelegging av surrogati på norsk jord» bør kunne straffeforfølges fordi «lovene må forbli slik de er». Argumentasjonen er, ikke ulikt motstanden mot selvbestemt abort eller homofili, fri for begrunnelse. Dessverre er ikke Olsen alene. Debatten om surrogati er for viktig og komplisert til å stanse i startgropa.

Vi har tidligere fordømt samboende par, homofilt samliv, homofilt forelderskap og nektet kvinner tilgang til både arbeids- og samfunnsliv. All denne uretten har blitt begrunnet med at praksisen stred med ”det naturlige”. Dette er en klassisk feilslutning, hvor Olsen slutter fra at noe er på en viss måte, til hvordan det bør være. At noe er unaturlig er ikke et moralsk argument. Vi må ta på alvor både de positive og negative sidene ved surrogati-spørsmålet.

Det er spesielt to grupper vi bør ta hensyn til når vi vurderer om surrogati er moralsk forsvarlig eller ikke, surrogatmoren og barna. For å ta barna først: Flere påpeker det problematiske for barna ved å vokse opp med en ”unaturlig” fødsel. Men mener man virkelig at barn født av surrogati vil ha liv som ikke er verdt å leve?

For det første høres det usannsynlig ut. For det andre viser erfaringene fra de land som har åpnet for surrogati ingen tegn til at barna har dårligere liv enn andre barn. Antakelsen er at barn av surrogatmødre vil oppleve noe som er negativt. Men om det skal bety forbud, bør foreldre som innehar visse kjennetrekk, som dårlige gener, fattige, tidligere kriminelle, heller ikke tillates å få barn, siden det er en statistisk sannsynlighet for at disse vil være dårligere foreldre enn andre?

Med rette står surrogatmødrene i fokus når vi vurderer praksisen. Det er ingen tvil om at surrogati-industrien kan være tarvelig, og det å bære fram et barn innebærer en helserisiko. Dette motiverer mange til å ønske seg et forbud mot surrogati. Men hvorfor står surrogati i en særstilling? Det er en rekke yrker som innebærer helserisiko og det er ingen som på alvor ønsker å hindre kvinner fra å få så mange barn de bare vil – så lenge de ikke mottar penger for det.

Dette minner om overformynderi. Som Mala Wang-Naveen viser i den nylig utkomne boka ”Den globale babyen”, ønsker ikke kvinnene å hjelpes gjennom forbud. At kvinnene selv får lov til å velge om de ønsker å være surrogatmor, burde være et tungtveiende hensyn. Å hjelpe kvinnene fra å ta dårlige valg ved å forby det de anser som deres beste mulighet, er farlig moralisme og lite kvinnevennlig politikk.

Aksel Braanen Sterri og Per Anders Torvik Langerød, tankesmien Progressiv

The post Forbud er lite kvinnevennlig appeared first on Progressiv.

Ingen lignende saker.

The post Vellykket landsmøte i Senterpartiet appeared first on Progressiv.

Ingen lignende saker.

Stefan Löfven tok over som leder av de svenske sosialdemokratene etter den forrige kongressen, men er nettopp blitt formelt valgt av Socialdemokratenes kongress, som nå pågår i Gøteborg. “En stående publik jublade, skrek och glädjen visste inga gränser.” Det skriver Socialdemokratene selv etter hans innsetningstale. Aftonbladet har reportasjer og direktesendinger, og du vil om kort tid kunne høre hans tale på nettsidene til Socialdemokraterna.

The post Gratulerer Stefan Löfven med valget! appeared first on Progressiv.

Ingen lignende saker.