Endelig er klimameldingen lansert. Den inneholder mange gode planer og intensjoner for å få til en god klimapolitikk. Hvordan skal vi få til de gode forsettene som ligger i meldingen? Det heter seg at med lov skal landet bygges. Vi går inn for en klimalov. Med den som redskap kan Regjeringen bygge et moderne, grønt og bærekraftig Norge. Vår tids viktigste spørsmål fortjener mer enn løfter. Med en forpliktende klimalov vil ikke spørsmålet lenger være om vi skal kutte utslipp av klimagassutslipp, men når og hvordan.
Det kan sammenlignes med en reise. Med klimaforliket ble vi enige om hvor vi skal. Klimaloven fastsetter hvilken vei vi skal kjøre, hvor lang tid reisen skal ta og hvem som skal være sjåfør. Reisen vil kunne begynne.
Norsk politikk må i hovedsak gjennomføres i Norge. Før var det en klisjé at man måtte tenke globalt og handle lokalt. Nå kan det virke som det er blitt motsatt, vi kan ikke handle lokalt fordi vi skal tenke globalt. Internasjonale avtaler må på plass før vi kan kutte her hjemme, det fremstilles som unødvendig å redusere CO2-utslippene i Norge. Argumentet er at vi i stedet kan kjøpe kvoter, og at våre «rene» utslipp dermed erstatter “skitne” utslipp i andre land. For oss som mener Norge må ha en industri og et næringsliv som klarer å konkurrere internasjonalt og skape verdier i framtiden, er en passiv og unnvikende holdning til sannsynlige fremtidige utslippskrav frustrerende. Norsk politikk må først og fremst gjennomføres i Norge. Selv om det kanskje ville vært mer samfunnsøkonomisk lønnsomt å gjennomføre barnehageløftet i Spania, eller innføre Reform 94 i Brasil, faller forslagene på sin egen urimelighet. På samme måte må investeringene for å skape et grønt og moderne Norge foretas her, selv om det kan være mer lønnsomt å gjøre andre samfunn grønne først.
Skal man ta vitenskapen på alvor må det mye større utslippskutt til i fremtiden enn det foreliggende klimaforliket skisserer. Regjeringen sier selv i Nasjonalbudsjettet for 2012 at den vestlige verden må kutte mellom 25 og 40 prosent allerede i 2020. FNs klimapanel har anslått at industriland må ta utslippskutt på 85-90 prosent frem mot 2050, og i en slik sammenheng er det åpenbart at også Norge må ta store kutt hjemme. Vi skal være smarte når vi kutter og sørge for at hver krone vi bruker, brukes på best mulig måte. Det er kortsiktig ikke å gå offensivt ut allerede nå. Strategien for et karbonnøytralt samfunn må legges i dag.
Britene fikk sin Climate Change Act i 2008, og våre nordiske naboer Finland og Danmark er også i gang med tilsvarende prosesser. Senest ute er Mexico, som nylig vedtok en slik lov. Advokatfirmaet Hjort har utredet ideen om klimalov i en norsk sammenheng, og kommet frem til at dette er fullt mulig å gjennomføre. Lovarbeidet i Norge må begynne.
Hva er så hovedelementene i en klimalov? Den britiske loven kan gi inspirasjon. Et viktig element er at klimaforlikets langsiktige utslippsmål blir konkretisert. Der forlikets mål ligger så langt frem i tid at de ikke krever handling nå, vil klimaloven ha bindende maksimalgrenser for utslipp i en femårsperiode, såkalte ”karbonbudsjetter”. At disse karbonbudsjettene overholdes sikres gjennom en årlig rapportering om måloppnåelse. En minister står juridisk ansvarlig for måloppnåelsen, og målene om utslippskutt blir rettslig bindende.
En klimalov er ikke saliggjørende i seg selv. Den vil imidlertid sørge for en større grad av sektorovergripende og langsiktig politikkutforming i tråd med klimapolitiske målsettinger. Den vil hjelpe oss å gå fra om til hvordan. Det er nemlig ikke mangel på gode tiltak og alternativer, men manglende politisk vilje og gjennomføringsevne det skorter på i klimapolitikken. Offentlige utbyggere, næringsliv, og andre aktører etterspør forutsigbare rammer, slik at de kan handle i tråd med klimautfordringen.
En klimalov vil styrke de virkemidlene vi i dag har, som kvotesystemet. Kvoter er et bra og riktig virkemiddel. Usikkerheten for bedrifter i dag er om de vil trenge kvoter eller ikke, om kvotene vil være lette å få tak i, og om de vil være billigere eller dyrere enn for eksempel rensetiltak. Mener du det alltid vil være et overskudd av CO2-kvoter, kan du si det ikke spiller noen rolle for klimaet om det er din arbeidsplass eller et annet selskap som kjøper kvotene og står for utslippene. Noen vil jo uansett gjøre det så hvorfor ikke deg? Du har pådratt deg en lokal handlingslammelse som følge av overdreven global tenkning. I motsatt tilfelle har du sørget for å kutte dine egne utslipp, men til ingen nytte: Konkurrentene dine kjøper billige kvoter i mengder, mens du skal nedbetale et dyrt renseanlegg og blir utkonkurrert på pris. Hvilket scenario er det riktige? I dag må man gjette. Med en klimalov vil det være lettere å planlegge, og mindre behov for å gjette. Kvotesystemet blir mer forutsigbart, og dermed et bedre virkemiddel.
Med lov skal landet bygges, sier Frostatingsloven. Den ble nedskrevet rundt 1260. Også lavutslippslandet må bygges med lov. Planer, ønsker og visjoner for høyhastighetstog, grønn energi, nye næringer, bedre infrastruktur, mer miljøvennlige hus og andre endringer som vil gjøre Norge til et bedre land finnes i rikt monn, men må balanseres mot behovet for en trygg økonomisk styring. Med en klimalov settes kursen og hastigheten på mange av endringene, og det blir enklere å gjøre de riktige avveiningene. Mens man for få år siden fleipet med at Norge var bygget en gang for alle av generasjonen som opplevde krigen, vet vi at sannheten er en annen. Hver generasjon må bygge landet. For å vri på Frostatingsloven: Det er lov å bygge landet.
Av Eirik Swensen, Tiina Ruohonen, Lars Martin Mediaas
Også publisert på Dagsavisens Nye Meninger: http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1012/thread247347/
